Mange av oss har hørt om Vestskogjegerne på Vestskauen under krigen, men få av oss kjenner til bakgrunnen og hvordan oppholdet var der inne. 

  • Hvorfor og hvordan kom de dit?
  • Hva gjorde de der?
  • Hvordan bodde de?
  • Hvordan hadde de det?


Sammendrag av det jeg har hørt og lest om Vestskogjegerne inkl. småplukk fra «Vestskogjegernes Minnebok» som ble utgitt i 1950.

Tekst: Per Runar Thoresen  

De fleste kjenner til 2. verdenskrig fra 1940 til 1945 da Norge var okkupert av tyske styrker og satt under tysk/tyskvennlig ledelse. Den norske regjering og Kongen var i England. 

Bakgrunnsteppe

Vi går tilbake til april 1940. Krigen hadde vært i gang i Europa lenge, men ingen ventet krig i Norge.

  9.april 1940 ble viktige norske kystbyer invadert. I Drammen visste vi lite. Radioen var taus, og det var lite aviser. Vi hørte «drønn» i Oslofjorden.

Først 11. april kom fly lavt over Drammen som ikke hadde militære installasjoner. Drammen og Norge var i krig.

Busser fra Oslo med 500 tyske soldater invaderte torvet i Drammen og spredde seg på flere sentrale skoler. Deriblant Latinskolen, Fjellheim skole, Strømsø skole, og den tyske ledelsen inntok Grand Hotell.

Det kom flere tyske soldater etter hvert, og det ble mange «grå år» med rasjonering, sensurerte aviser, ingen radio, og det ble svartebørsvirksomhet.

 

Motstandsgrupper

Små motstandsgrupper etablerte seg etter hvert, dels uorganiserte og dels uavhengige av hverandre. De gjemte sin virksomhet ulike steder, og naturlig nok også på skauen. Drammen var jo beriket av store skogområder på begge sider av elva.

Etter noen års okkupasjon ble det etablert slipplasser for slipp fra engelske fly (våpen og utstyr), og det var et broket bilde med tyskere, Gestapo og norske angivere. Dette var et «spill» vi ikke hadde lært oss, og det tok tid å få dette arbeidet inn i organiserte former.

Milorg/Hjemmestyrkene

Etter hvert organiserte Milorg/Hjemmestyrkene seg i Distrikter som igjen var delt i Områder.

Drammensdistriktet var til å begynne med en del av Vestfold. Sommeren 1942 ble mange av lederne arrestert, og det ble en ny organisering.

Fra 1943 ble Drammens-distriktet (D 14.1), eller Nedre Buskerud/Nordre Vestfold, organisert på nytt i 5 områder: 14.11-14.12-14.13-14.14-14.15.

Område 14.14 bestod av Strømsø, Tangen, Strømsgodset, Svelvik, Skoger og Konnerud. Som alle andre områder var også dette i utgangspunktet dårlig utrustet med våpen og utstyr.

Ulike typer motstandsarbeid kunne føre til arrestasjoner, fengsling, tortur og dødsdommer, og mange arresterte ble sendt i fangenskap på Grini og Akershus festning. Mange rømte over til Sverige, men noen ble også pågrepet før de kom så langt.

Det var et sårt behov for militær kompetanse, og mange unge menn tok seg til England for opplæring i våpenbruk, militære disipliner og for å bli instruktører med tanke på illegal virksomhet i Norge igjen.

Tiden gikk, og etter den allierte invasjonen i Normandie 1944 begynte krigsbildet ute i Europa å endre seg, og man så for seg følgende alternative utfall av krigen:

  1. Fienden kapitulerer og blir stående i landet.
  2. Fienden kapitulerer, men norske nazister og tyske rabulister legger ikke ned våpnene og kjemper videre.  
  1. Allierte styrker går i land i Norge, og det blir kamphandlinger her.
  2. Tysk tilbaketrekning - med eller uten ødeleggelse av landet.

Quislings ordre

Bakgrunnen for større aktivitet på "skauen" var at Quisling og hans NS-regjering i mai/juni 1944 ville skrive ut tre årsklasser (1921, 1922, 1923) med ungdom for å delta i arbeidstjeneste. Hjemmefrontens Ledelse (HL) fryktet at norsk ungdom skulle bli tvunget inn i tysk krigstjeneste, og oppfordret ungdommen gjennom paroler (oppfordringer) om å boikotte registreringen. Den illegale pressen kom med klare oppfordringer: Ikke la dere registrere!

 Det ble gjennomført sabotasjeaksjoner mot arbeidskontorene, og arkiver med navnelister ble ødelagt. Mange av guttene dro fra byene og ut på landet til avsides gårder hvor de kunne skjule seg og samtidig utføre et arbeid. Andre gjemte seg på skauen i barhytter/telt osv. Mange rømte til Sverige.

HL forsto snart at de best motiverte guttene kunne benyttes til noe i motstandsarbeidet. Disse ble rekruttert til Milorgs såkalte celletjeneste. Ledelsen i Distrikt 14.1 beordret derfor områdene til å opprette celleleirer på skauen. Områdeledelsen i 14.14 beordret etablering av en celleleir på Vestskauen med 60 frivillige. Disse skulle få våpentrening, og de skulle ta imot slipp.

Celleordren

En dag i september 1944 kom følgende ordre fra Distriktsledelsen i Milorg.

 «Etabler et cellemiljø på Vestskauen med 6 celler à 9 mann.

Helst frivillig. Ubemerket skal man forlate heimen. Verken familie eller venner må få vite noe. Fortrinnsvis karer rundt 25 år i god fysisk form som ikke har førsørgelsesbyrde. Hvert lag skal bygge opp en celle/hytter.

Bare leirledelsen + ordonanser skal vite om hverandres celler/ hytter.

Ta med redskap for hyttebygging og sett i gang straks.»

Cella skulle få fullt utstyr med våpen, uniformer og proviant.

Underhold var kr 1 pr dag – kr 250/mnd. for hustru + kr 35/mnd. for barn.

 Stikkordene var:

  1. Alltid beredt
  2. Instruksjon for andre styrker
  3. Spesialoppdrag under okkupasjonen
  4. Geriljastyrker til angrep mot fiendens anlegg/marsjkolonner m.v.

Den første cella

Østskauen (Røysjøområdet mellom Nordbykollen og Tuft/Skoger) ble i den første delen av krigen mye brukt som gjemmested. Etter hvert oppstod flere uheldige hendelser der, og Østskauen ble ansett for å være for gjennomsiktig. Derfor ble Vestskauen (området mellom Konnerud, Eikeren og Sandebygda) valgt fordi det var et større område og lettere å gjemme seg bort i.

Gutta fikk én dags varsel, og 22. september 1944 dro 9 forventningsfulle gutter til Haugsetervollen/Sagdammen med enorme oppakninger.

Fulle av entusiasme og godt humør ble de møtt av ledelsen, og neste natt bar det videre over stokk og stein i mørket ned til Heia, Majordammen, Grodalen og forbi Saggravdal. Tunge, våte myrer ble forsert, og de endte opp ved Lauvkollmyra nord for Øyvann etter 4 timers slit med 2 pauser.

Bildet er fra celle 2 tatt ca. 1960 hvor cellegutta Kåre Kind og Hans Halden er tilbake.

Celle 1

Celle 1 ble først etablert, og i terrenget var det mye rognebær. Dette førte til at hele området rundt der alle cellene ble etablert, fikk navnet Vitamindalen.

De neste cellelagene ble sendt inn i tur og orden påfølgende netter fra Haugsetervollen eller Nikkerud. De 50-60 karene ble plukket fra forskjellige skaugjenger i Milorgs 14.14-område.

Selve forflyttingen inn til Nikkerud gikk ikke upåaktet hen, og man fant det nødvendig å sette ut rykter om at noe var etablert ved Leitjern (langt fra Lauvkollen). Tyskerne hadde derfor Nikkerud og området rundt Leitjern til jevnlig observasjon i lang tid.

Karter

Det var dårlig med karter i området. Med god hjelp av o-løperen Per Wang ble det laget karter, og disse var etter hvert langt bedre enn det de norske og tyske militære hadde.

Cellebygging

Det ble et forferdelig slit og mas med å bygge hytter/celler. Som regel var det en naturlig fjellskrent som utgjorde den ene veggen. Det ga både godt skjul og var materialbesparende. Det ble spredt hogging av rundkavler av gran, ribbing av materialer fra forfalne fjøs/hytter på gamle boplasser etc.

En måtte bære bølgeblikk på ryggen lange veier.

Det ble en slitsom start med regnvær i flere dager i trekk, noe som førte til kliss våte antrekk og sparsomt med klesskift. Kun hvite underbukser den gang, og dere kan tenke dere…...

Til å begynne med var det kun fyring med bål og røykhull i taket. Senere fikk man ovner.

Livet i cellene

Etter hvert fikk man på plass 4 celler og et hovedkvarter i Vitamindalen.

Cellene skulle ligge i en avstand fra hverandre slik at en oppdaget celle ikke kunne mistenkes å ha en nabocelle. Samtidig skulle de ligge i samme område som muliggjorde en felles praktisk organisering av virksomheten.

Leirsjefer/hyttesjefer ble oppnevnt. Både sjefene og alle «jegerne» hadde dekknavn. Kjente Skoger-folk som Hans Halden var cellesjef i celle 2 og hadde dekknavnet (Jon) og Harald Haveraaen dekknavnet (Walter) osv.

Forventninger og misnøye

De fleste hadde meldt seg frivillig og forventet nok en betydelig positiv mottakelse. Fra start ble det raskt etablert streng militær disiplin. Dette ble mislikt av mange, men var en nødvendighet som alle etter hvert aksepterte.   

På første samling ble det gitt klar beskjed: Alle ordrer skulle etterleves. Noe annet kunne få fatale følger både for vedkommende og hele avdelingen.

Nå var det alvor, og det var nok tungt for mange å ta innover seg i starten.

Rassia

Man hadde ikke vært der lenge før det kom melding om rassia. På dette tidspunkt hadde man bare én pistol i leiren. Hele leiren ble tømt, og man marsjerte mot Østskauen. (Å gå hjem var forbudt.) Med dårlig vær, manglende utstyr og dårlig kondisjon ble det en slitsom tur. Heldigvis kom det kontramelding. Rassiaen kom på Østskauen, og man kunne vende utslitt tilbake til leiren.

Våpen og utstyr

Man var lovet våpen og utstyr, men alt gikk mye tregere enn forutsatt.

En dag kom det melding om våpen som var på vei. 10 mann hentet 22 stenguns og ammunisjon ved Sagbrua innenfor Andorsrud. Våpnene ble fordelt på de 4 cellene som var etablert. Da ble det mer fart og liv i mannskapene, og det var bra, for mannskapene var ganske slitne etter hyttebyggingen.

Snøen

Snøen meldte seg sist i november, og det ble en slitsom tid utover vinteren. Man manglet ski, og forbindelsen mellom cellene ble delvis brutt. Det skulle gå lang tid før man fikk skiutstyr, men da det kom, ble alt mye enklere.

Maten

Forsyningstjenesten var umåtelig viktig, og det var noen solide folk fra både Skoger og Sande som stod ansvarlig for dette. Det var dårlig i starten, men logistikken ble bedre etter hvert.

For å unngå mistanke skulle maten skaffes mest mulig lovlig. Rasjoneringskort var allerede etablert blant befolkningen.

Forsyningsnemndene i Drammen og Skoger var ikke voksne nok til å ta denne støyten, og man måtte til Forsyningsnemda i Vestfossen for å få de nødvendige rasjoneringskortene.

Merkene ble sendt til innkjøperne i reservedekk som så ble åpnet for lapping. Svelviks forsyningsnemd hjalp til med det store forbruket. Hver måned skulle det som ikke var brukt, kanselleres. Det skjedde ikke i Svelvik. Ubrukte varer ble pakket inn og sendt videre.

Matdepot

To gårder i Sande var utsett til matdepoter. Det var Grytebakke i skogkanten mot Klevjerhagen og en gård på Galleberg. Det ble lange og slitsomme turer for gutta som hentet mat der.

Dette kunne ikke vare i lengden og måtte legges om. Takket være tømmerhoggerne på Saggravdal og andre i Skoger fikk man til glimrende ordning med kjøring (hest/slede) til Saggravdal som bare lå 20 minutter fra Vitamindalen. Til å begynne med måtte man vasse i snøen, men da skiene kom, ble det enklere. Det kom også ekstra forsyninger fra «vennlige» familier i Skoger. Saggravdal ga også andre muligheter med bl.a. bedre personlig hygiene (enkel badstue m.v.).

Det ble mørketid og behov for lys. Blikkbokser med stearin var et godt hjelpemiddel slik vi har sett guttunger etter krigen hadde på rattkjelkene sine. Det var et flott syn når flere mann med lys i rekke var på mathenting.

Hver celle hadde sin kokk som gikk på rundgang siden det ikke var komplisert matlaging. Det gikk for det meste i poteter, kålrabi, klippfisk, brød, syltetøy, havregryn, tørrmelk, brød og kjeks. Av og til ble det en godbit med fleskelapskaus e.l. Det er utrolig hvordan de som stod for matleveransene, var kreative og fikk hentet inn godbiter av og til. Et par av gutta i leiren var drevne jegere, og det kunne bli godbiter av det også. Kjøleskap hadde man jo i naturen. (Vedrørende husdyr i leiren hører vi bare om mus som var glad i havregryn og poteter.)

 

Instruktører

Gjengen i cellene skulle trenes opp til et høyt militært nivå, men led under mangel på proffe instruktører. I England hadde Milorg stadig folk som ble lært opp, men behovet var stort. Etter hvert bedret situasjonen seg både med våpen og instruktører og militær våpentrening, og fysisk trening ble en del av det daglige programmet. Dagsprogrammet kunne se slik ut:

07.30 Morgenoppstilling, gymnastikk og trening

12.30 Matpause

13.30 Oppstilling og trening

17.00 Gym og avslutning

18.00 Middag

De fysiske konkurransene bestod i o-løp, avstandsbedømmelse, granatkasting, måloppdagelse og våpentrening m.v.

Etter middag kunne det være forskjellige aktiviteter som sang, musikk, lesning, stopping av strømper/sokker. Nål, tråd og bekkatråd var kjent utstyr fra heimen, og man lærte seg å bruke utstyret etter hvert. (Sanitetskvinnene bidro.)

«Maskemøter»

Når celleledelsen av og til var i møter i Drammen med distriktets

Milorg-ledelse, foregikk dette ofte som "maskemøter". Det vil si at møtedeltakerne ikke skulle se hvem de andre var, og slett ikke hvem som satt i ledelsen. Hvis noen ble tatt av tyskerne, kunne de - selv ikke ved hard tortur - opplyse navn på viktige personer i systemet.

Rassiamelding

En dag kom det melding om at 18 mann fra Wehrmachts skibataljon var på vei. Det ble full beredskap, og en mann ble sendt til bygda for å rekognosere. Det viste seg at tyskerne hadde snudd, og ordonansen kunne avblåse beredskapen.

Skisøndag

Mange benyttet Vestskauen på flotte skisøndager, og hovedløypene gikk jo ikke så langt unna, men man var nøye med å skjule skispor som kunne føre til cellene. En søndag kom fire bevæpnede SS-soldater i hovedløypa, men passerte uten å stoppe opp.

Russerne

En dag ble det oppdaget to karer i ei hytte i nærheten, og man fant det nødvendig å undersøke dette nærmere. Var det nazister, spioner eller bare friluftsfolk på tur? Det viste seg å være to russere som hadde rømt fra en russerleir i Kristiansand. De hadde vært tre personer, men én var fakket underveis. De hadde vasset i den høye snøen og hadde tenkt seg til Sverige. Russerne hadde verken utstyr eller bekledning til å nå Sverige og ble integrert i leiren med norske dekknavn og det hele.

De lærte fort norsk og lærte skigåing og gled lett inn i leiren. De bidro med russiske sanger etc. som alle lærte seg. Det var viktig med tidsfordriv utenom det fastlagte programmet. Russerne trivdes og ville helst være i leiren, men de ble sendt til Sverige etter hvert.

Kurs i Eggedal

Det ble spenning i leiren da sju mann ble plukket ut og skulle til Eggedal på avansert militær opplæring. De som skulle av gårde, var spente og hadde høye forventninger. Desto større ble skuffelse da man like før avgang fikk kontrabeskjed: Turen var avlyst, men de fikk ikke vite hvorfor.

Stadige besøk

I Drammens-området var det stadig Milorg-karer som var etterlyst av Gestapo, og mange fikk kortere opphold i leiren før de ble klargjort

for «eksport» til Sverige.

Flyslipp

Like før jul 1944 ble det meldt flyslipp, og særmeldingen var

"Renmosen kryper oppover". Dette var signalet om at slipp skulle komme.

Ni mann fra leiren samlet seg på ei myr i nærheten. De kunne høre flydur i nærheten, men noe slipp kom ikke da.

Slike forventede slipp var det mange av, men det ble mange bomturer. Det kunne være problemer med avgang fra England, været ble for dårlig, eller man hadde fått nyss om at tyskerne var varslet.

En gang kom det slipp med våpen på Stakamyrene. Dessverre var det noen skogsarbeidere som ikke greide å holde tett, og ryktet spredde seg på bygda. Forstmester Wøyen på Selvik Bruk, som ellers hjalp nordmenn så ofte han kunne, så ingen annen utvei enn å melde til lensmannen om slippet.

Det ble tidsnød for å få tak i noe av slippet. En lastebil fra Drammens Glassverk ble sendt innover til Majordammen. Det ble å vasse til livet i snø for noen av karene. De puttet ryggsekker fulle, og noen av karene haiket med lensmannens bil til Skoger kirke på returen før de høflig takket for skyssen.

Max Manus

Et annet slipp med 24 containere fulle av våpen var så viktig at

Max Manus og Gregers Gram hentet en del av dem på Skalpe i Skoger.

I en av containerne skulle det være en kagge med god whisky fra England. Fallskjermen på denne containeren åpnet seg ikke, og den trengte langt ned i ei myr. To mann i cellegjengen meldte seg frivillig og gravde en hel dag for å få tak i containeren. Da de endelig fikk den opp, fant de at kagga var knust, men det luktet god whisky av treulla som lå rundt. - Det var også sigaretter i slippet, og gutta fikk seg noen velfortjente drag av Frisco-sigaretter.

Juleperm

Jula ble den store prøvelsen, da alle savnet sine kjære og ville ha perm.

Ingen fikk perm, men 5-6 karer dro allikevel.

Det var svært viktig å gjøre best mulig ut av situasjonen, og det ble laget julekos på Saggravdal. Det var en kreativ festkomité som organiserte julelys, nisser og sanger til trekkspillmusikk. På menyen stod det lapskaus som var et godt alternativ til vanlig cellemat.

Sykdom

Med så mange mann i kulde, rått vær, ensidig kost og dårlig fottøy og bekledning var det uunngåelig med sykdom. Det brøt ut en kong-epidemi, og noen av karene fikk kong på de forunderligste steder. (Ja, bare la fantasien løpe.) Det var lungebetennelse, og det var beinbrudd. De som av nødvendighet måtte på sykehus, ble fraktet ned til bygda, hovedsakelig til Vestbygda skole inntil det ble trygt å bringe dem videre til sykehuset. En av karene med lungebetennelse ble liggende hele sju uker der.

Vestbygda skole

Denne skolen var meget viktig for cellegjengen. De som bodde der, var lærer Jordbræk, hans kone og sønnen Arne. Skolen og familien var en viktig sentral både for pleie og ikke minst for kommunikasjon. Sønnen Bernt var på skauen allerede fra mai måned 1944 og sluttet seg til Vestskogjegerne.

Arne gjorde en usedvanlig viktig jobb på Vestbygda skole og var meget sentral i all kommunikasjon mellom Milorg i Drammen og meldesentralen på Saggravdal. Han snappet opp prat på bygda og varslet om rassia etc. som kom gjennom Svingen i Skoger. Noen så nok litt skjevt på Borgar som ikke var på skauen, men det var få som visste hvilken betydelig innsats han gjorde. Ellers var familien Jordbræk mestere i å skaffe ekstra godsaker som var lyspunkter i en grå hverdag der inne på skauen.

Trafikken på Vestbygda skole ble etter hvert for stor, med mange drosjetransporter av syke folk etc., og en måtte dempe aktiviteten noe.

Som avlastning ble det tatt i bruk et par hytter som lå sentralt, men godt gjemt, mellom Vestbygda og Svensedammen.

Faren for lekkasjer steg utover våren 1945. Saggravdal ble meget sentral med depot for mat og kortvarig mellomlagring av våpen. Håndgranater som lå gjemt i søppeldynga, var ikke så utsatt og kunne få lengre lagringstid.

Spennende våpenordonanser

Etter et slipp måtte en av karene dra til byen med ryggsekken full av detonerende lunter. Han syklet fra Andorsrud og ned Konnerudbakkene.

Om det var intuisjon eller mistanke er ikke godt å vite, men han stoppet opp i Konnerudgata ved 1. Strøm terrasse og gikk videre mot Austad og ned til gressbanen. På returen opp Konnerudgata viste det seg at tyskerne hadde stor-kontroll av alle passerende.

Sabotasje-aksjoner

Celleperioden inneholdt mange aksjoner, dels av cellegutta og dels av andre i Milorg i Drammen. Her kan nevnes:

Jernbanebrua ved Steinberg

Innpåmarsj gikk via Hyllåsen, Damåsen, Svartkulpa, Nikkerud, Bremsa, Viksetra, Mjøndalshytta, Hagatjern og ned.

Brua viste seg å være godt bevoktet; den lot seg ikke sprenge. Det ble en ny tur noen dager senere. Brua lot seg ikke ta da heller, men skinnegangen ble ødelagt. Andre sabotasjer kan nevnes:

  • Kasselageret på Stormoen (potetkasser)
  • Bensinlager på Solumstrand
  • Drammen Jernstøperi – kulelagerstøperiet
  • Jernbaneverkstedet – sylinderoljelageret.
  • Haglebu - trefningene med 5 mann fra Drammens-området.
  • Kåre Berntsen fra Konnerud falt i trefningene der.

Telefonsamband

Det var vanskelig med denne illegale virksomheten uten samband.

Etter hvert ble telefonsamband etablert av dyktige folk på en utrolig måte, til dels via de private linjene uten at folk visste det. Etter en tid fikk man etablert et viktig samband fra bygda til Saggravdal. Det høres utrolig ut, men hovedsentralen for sambandet i Drammens-området lå i loftsetasjen på Austad gård, en bygning som tyskerne hadde etablert seg i. Etter hvert ble det også samband mellom cellene, men det tok tid og få dette på plass.

Man hadde bare én radio til rådighet, og nyheter fra denne ble spredd rundt i leiren med leiravis i begynnelsen. Den første avisa, "Vitaminposten", hadde et kort liv. Den neste het "Jegeren", og her var det både nyheter, tegninger og oppmuntrende historier.

Kurerer

Det var ikke alltid tilrådelig med beskjeder og kommunikasjon via samband. Dessuten var det ofte viktige dokumenter som skulle overleveres. Mye av slik kurertjeneste ble utført av kvinner. Tyskerne var tilbakeholdne med å kroppsvisitere kvinner, og de kikket for det meste bare i vesken. Disse kvinnene gjorde en utrolig viktig jobb som kanskje i ettertid ikke ble verdsatt nok.

Kapitulasjonen

Da kapitulasjonsmeldingen kom over radio fra London de første dagene i mai, ble det vill jubel, men også stor spenning, og man lurte på hva som nå ville skje. En mann ble sendt til byen for å bli oppdatert skikkelig. Han stakk hjemom og fikk med en ren, hvit skjorte på tilbakeveien.

Ordren

Omsider kom ordren som utløste spenningen.

«Pakk sakene - det aller viktigste + våpen. Resten hentes senere.»

Før avreisen ble det sunget sanger og holdt tale. Det ble avmarsj og samling på Saggravdal og litt søvn før det kom telefonbeskjed fra den nye politimesteren, advokat Solumsmoen:

«Meld dere på Politikammeret kl. 0300 om natten.»

Det var to busser som hentet Vestskogjegerne på Andorsrud kl. 0100 og deretter var det samling i rettsalen på politikammeret kl. 0300. Politimesteren holdt tale, og celletroppen var utsett til å ha polititjeneste da den hadde den beste utdannelse av hjemmestyrkene.

Troppen ble delt i lag på 3-4 mann, og de neste par døgnene var det full jobb med å arrestere nazister, se etter våpen m.v. Budskapet var at man måtte være forsiktig.

Arrestantene ble brakt til celler på politihuset, til gestapoceller i Børsen og til Danvik Kristelige ungdomsskole.

  1. juli 1945 ble dimitteringsdag. Mange fortsatte i politiet, mens andre gikk tilbake til tidligere eller til nye sivile yrker.

Hvor viktige var cellegutta?

I ettertid kan en grunne over hvor viktig denne virksomheten med Vestskogjegerne på Vestskauen var?

Hvis ikke tyskerne hadde vært klar over hvor sterk de samlede hjemmestyrker, inklusive alle landets små og store cellevirksomheter som hadde markert seg under hele krigen, var, kunne kapitulasjonen fått et annet og uheldigere utfall. Det kunne raskt ha utspilt seg blodige kamphandlinger slik det skjedde andre steder i Europa.